Stand-up begynte i England på 30-tallet med at arbeidere som ville lufte sine frustrasjoner reiste seg på såpekasser og fleipet om problemene sine. I 60-tallets USA ble stand-up gjenopplivet, av blant andre Lenny Bruce, som presterte å bli arrestert for obskønitet på scenen med regelmessige mellomrom.

Selv om norske komikere som for eksempel Leif Juster kom nærme stand-up i revyinnslag og sketsjer, så var det sjelden ren stand-up. Hvis Leif Juster fikk til en dialog med publikum, så kan man kanskje si at det var mot normalt.

Først tidlig på 90-tallet begynte det å balle på seg her i landet, og det tok ikke av før Christian Kvart i Oslo begynte med regelmessige show sommeren ’94. De fleste komikerne har naturlig nok hentet inspirasjonen sin fra USA og England, men noen har også hentet litt fra andre steder.

“Jeg har jo også vært fascinert av teatermonologen,” forklarer Åsleik, med henvisning til sin fortid på Det Norske Teater.

“Enten det er absurde tekster av Becket, eller det er Dario Fo, som skriver fantastisk morsomme monologer som går inn i den gamle fortellertradisjonen som ligger i både stand-up, og forut for stand-up – i gjøglertradisjonen. Både teatermonologen og middelaldergjøgleren er det veldig mange andre som også er inspirert av, bare at de vet det ikke.”

Godtfolk, kom samle dere rundt meg og lytt. Gjøgleren er her. Jeg er gjøgleren. Jeg spretter og spinner og får dere til å le, og gjør narr av dem som har makten og viser dere hvor oppblåste og innbilske de er, storkarene som starter kriger der vi blir slaktet. Jeg viser dere hvem de er, og trekker ut korken og… pfff… så går luften ut av dem.

– Dario Fo, fra Gjøglerens Fødsel, 1969

Når kveldens første show er slutt kommer Thomas og en gruppe utenlandske komikere inn i garderoben. Mens fotfolket rigger og rydder nede, og gjør salen klar til et nytt show, sitter komikerne i garderoben og snakker business. Om hvem som har latt seg inspirere av andre; om hvem som har vært spesielt morsomme i det siste; og om en svenske som har kommet på samme idé som Jonas: megafon.

Det er en tynn grense mellom å bli inspirert av noen og å plagiere dem. På den ene siden er veldig mange av utøverne hvite menn mellom 20 og 35 år som tilhører middelklassen i Oslo-området og får med seg de samme nyhetene. De deler ganske mange av de samme referanserammene, og får inspirasjonen sin fra de samme stedene. Miljøet er dessuten såpass tett at folk hjelper hverandre å skrive tekster, støtter hverandre hele tiden, og går og ser hverandre når de har tid.

Ofte, når man jobber med nytt stoff, dukker også emner og vitser opp fra underbevisstheten, uten at man nødvendigvis husker at det kom fra showet man så helgen før. Alle har en eller annen gang gått i den fella, eller er redde for å gjøre det, og de er derfor forsiktige med å klandre andre. På den annen side, selv om det ikke kommer helt klart frem hvordan svensken bruker megafonen sin, så har Åsleik et poeng. Han påpeker at det ikke er spesielt uvanlig å bruke, for eksempel, en gitar på scenen, men en megafon…?

Slike ting snakker veteranene om i garderoben. På pinnestoler rundt et uryddig møtebord sitter de og forteller hverandre skrøner og historier som senere kanskje dukker opp som en replikk fra scenen – uten at komikeren nødvendigvis husker hvor replikken kommer fra. Stand-up handler om å fortelle skrøner og historier, og om å fortelle dem på morsomst mulig måte.