Lyset går av i salen, publikum slutter å summe, musikken kommer på og en stemme på PA-anlegget introduserer kveldens konferansier: ”Mine damer og herrer, ta godt imot… Dagfinn Lyngbø!”

Dagfinn slentrer på scenen og understreker, i fistel og et forrykende tempo, at nå er det hyggelig, og at det er så hyggelig at alle har kommet, og at nå kommer alle til å ha det veldig hyggelig. Også gjentar han det, for unødvendige gjentagelser får ofte folk til å smile. Han hilser på noen mennesker på første rad, og slår vitser om håret og kjærestene deres – stand-up er dialog.

”Men, det må jo gjøres med kjærlighet og varme,” som Jonas sier.

Man er ikke ute etter å angripe publikum, bare etter å få en dialog gående. Man må bli enige med publikum om at nå skal alle gå sammen om å gjøre det hyggelig. Publikum har kommet til showet med forventningen om at de skal ha det gøy. De er innstilt på å le, og bør også kunne le litt av seg selv.

Dagfinns kommentarer om kjæresten til han med håret er jo tross alt litt morsomme. Og hvis han skulle gå for langt?

”Da er det plutselig ikke humor lenger,” sier Åsleik. For stand-up skal være humor. ”Så lenge det gjøres med kjærlighet og avstand og et ønske om at det skal være gøy, så blir det gøy. Da blir det ikke så ve-e-eldig farlig. Men hvis man går over streken, så er det selvjustis blant publikum: ’Dette var jo ikke noe gøy! Dama blir jo lei seg. Hun begynner jo nesten å grine.’ Det begrenser seg ofte selv.”

Det er likevel ikke alltid like lett å lese publikum. En publikummer Åsleik husker for støkken hun ga ham er et godt eksempel. Hun var stor i kjeften gjennom et helt show, og la selv listen for dialogen mellom Åsleik og seg selv. Plutselig brøt hun sammen og begynte å gråte.

Åsleik vet ikke nøyaktig hva som skjedde, men regner med at alkohol kombinert med noen skjulte problemer hadde mye med det å gjøre. Men det viktigste var at hun glemte at det tross alt bare er en lek.

Stand-up er en lek, der både utøveren og publikum må være med for at det skal bli gøy. Man burde ikke dra på stand-up hvis man er deprimert og ikke er i humør til å leke.

Dagfinn har introdusert Atle og latt ham innta scenen. Dario Fos sprettende, spinnende gjøgler ville snudd seg i livmoren hvis den hadde sett og hørt hva som foregikk. Atle driter i å gjøre narr av dem som har makten og i å vise noen hvor oppblåste og innbilske noen er.

Han står på scenen og leser høyt fra en bok; en doktoravhandling fra 70-tallet som inneholder stygge ord i spennende kombinasjoner. Atle underholder og får folk til å le, og han viser ingen ambisjoner om å være samfunnskritisk.

”Stand-up er ikke synonymt med samfunnskritikk,” påpeker Åsleik, en tilsynelatende åpenbar konklusjon som faktisk ikke er overflødig. ”Stand-up er humor, også får man se om noen fyller det med samfunnskritikk. Det er en annen sak.”

Stand-up er teater, og teater er bare en form man må fylle med et innhold. Det er tross alt mange som kommenterer det som foregår i samfunnet uten nødvendigvis å bedrive ”samfunnskritikk” – et ord som for Åsleik høres ut som en anakronisme, en 70-tallsform for politisk systemkritikk.

Hva slags innhold man skal legge i et show er det opptil hver enkelt komiker å bestemme, og så er det opp til tilskuerne å velge hvem og hva de vil betale for å se.

”Du kan si at du liker samfunnskritikk, eller ikke liker samfunnskritikk; at du synes det er kjedelig å se på komikere som ikke er samfunnskritiske. Dét kan du si, men det er et subjektivt syn. Og man kan ikke prakke sitt subjektive syn på resten av verden.”

Mange ville nok, rent subjektivt, ha trukket på smilebåndet om de hadde lest doktoravhandlingen selv, men når Atle leser fra den hyler publikum av latter. Det er Atles stil; hans individuelle måte å gjøre stand-up på.

“Jeg har hørt Atle si ’pom-es frit-es’ på en sånn måte at man bare knekker av latter.” Åsleik ser bort på Jonas. “Det kunne aldri vi ha gjort.”

Men det betyr ikke at ikke Jonas er morsom, også. Etter et lite intermezzo der publikum får stifte enda nærmere bekjentskap med Dagfinn, skal han få bevise det.