Komikerne, managerne og de ansatte i døråpningen flytter seg så Jonas kan komme inn og opp på scenen. Så snart han har gått opp til mikrofonen og begynt å snakke, ropes det fra bakerst i salen.

”Fløtt deg lenger til venstre!”

Det er en forholdsvis fornuftig forespørsel, for en noe ustrategisk plassert søyle blokkerer utsikten, men den utløser et ras av kommandoer og kommentarer fra medpublikummere. Høyre! Venstre! Stå der! Ikke der!

Rolig går Jonas opp blant publikum og gjemmer seg rett bak søylen. Det eneste som titter frem er den velkjente megafonen.

“Jeg gjør resten av showet herfra, jeg,” roper han, og får en latter.

Kommentarer fra publikum er moro, men de i publikum som forsøkte å være morsomme holder snart kjeft.

”Gjør du sånn på teater også, eller? På Peer Gynt?”

Jonas gjør til stemmen sin: ”’Hei dø, Peer!’ eller ’Du! Du derre Wenche Foss-dama! Fløtt deg litt til venstre ’a!’”

Stand-up handler om kommentarer fra folk som tror de er vittige, fra folk som faktisk har noe å si eller har noe å spørre om. Det er det som er dialog.

”De er jo i rommet,” påpeker Åsleik. ”Hvorfor skal de ikke kommentere?” Det er en del av leken. Likevel er det forskjell på kommentarer. Innspill, spørsmål og vittigheter er kjempebra så lenge det er blitt enighet mellom scenen og salen at det er helt greit. Da er det sånn det skal være.

”Men i det øyeblikket noen sitter i salen og forsøker å lage helvete,” fortsetter han, ”og går inn for at du skal bli vippet av pinnen så mye at du må gå, det har jeg ikke noe særlig sansen for.”

Det er et poeng å oppnå direkte kontakt med publikum, men det er også viktig at det er en form for gjensidig respekt mellom alle i rommet, uansett om de sitter i salen, henger i baren, eller står på scenen.

Det skal også sies at det ikke alltid er den fulle publikummerens egen feil at han oppfører seg dårlig. Ofte har arrangørene misforstått hva stand-up egentlig er.

”En uting er at veldig mange stand-up-scener rundt i landet tror at stand-up er nattklubb, eller at stand-up kan brukes i stedet for discotekmusikk, eller at stand-up kan brukes i stedet for rockeband.”

Åsleik rister på hodet.

”Og det er det ikke. Stand-up er teater. Du kan ikke starte halv ett på en lørdag kveld i en bygd i Norge, sånn du kan gjøre med et rockeband. Folk er ikke i stand til å lytte og de er ikke interessert i å lytte. Du må ha en interesse for å forstå hva vedkommende sier på scenen og være med på eventyret for å ha glede av det. Men jeg kan ikke både overdøve fylla og rope grove ord høyest. Det nytter ikke.”

Jonas går tilbake til scenen, og betrygger publikum om at han nok skal flytte seg litt frem og tilbake i løpet av showet, så alle skal få sett. Dessuten, mener han, så er han da bred nok til å bli sett på begge sider av stolpen.