På nettet kan spesielt interesserte lesere finne ”The Complete Guide to Hack Stand-Up Comedy” som tar leseren gjennom en rekke vitser, emner og billige redninger som er blitt brukt så ofte at de ikke egentlig er morsomme lenger – vitser som bare får høflighetslatter.

Det skal sies at guiden er skrevet for markedet i USA, der det er 100 ganger så mange komikere som har holdt på et halvt århundre lenger. Det amerikanske publikum har måttet sitte gjennom mange flere vitser om forskjellen på kvinner og menn, om Clinton og Lewinsky og om stereotyper enn noe annet folkeslag noen gang står i fare for å høre.

Selv den mest uerfarne, norske standup-tilskuer vil likevel kjenne igjen utgammel moro i den lille teksten. Guiden er deprimerende lesning for nybegynnere som drømmer om eget tv-show à la Seinfeld, men de kan alltids lære av å studere Jonas i stedet. Men det er best å nøye seg med å studere; spør de ham, kommer han til å svare at det bare handler om å få folk til å le.

Med megafonen sin i hende og iført en skjorte som kollega Øivind Loven mistenker for å være et omsydd dusjforheng, tripper Jonas rundt på scenen så alle får sett ham.

Stand-up er individuelt, og må gjenoppfinnes av hver artist som vil ha suksess. Det har Jonas gjort. Publikum ler av vitser som er Jonas egne, som handler om Jonas selv og om hva Jonas tenker. Han forteller, filosoferer, improviserer og imiterer. Han fleiper litt med han med håret, og litt med kjæresten hans. I et stille øyeblikk, godt ut i showet, bryter noen ut i latter bak i salen.

”Hun skjønte den første megafonvitsen nå, ikke sant,” påpeker Jonas med kjærlighet og varme, og resten av publikum ler med. Når Dagfinn introduserer Åsleik noen minutter senere, må noen tilskuere skjære grimaser og tøye ut smilehullene.

Men ansiktsmusklene får ikke mye ro. Åsleik er i gang med dialog. Han snakker litt med stakkaren med håret – sånn går det når man setter seg på første rad – men han beveger seg også bakover i publikum. Han improviserer sanger rundt folks navn, han samtaler med salen.

Åsleik elsker å improvisere. Noen ganger går han ut på scenen uten å ha noen plan om hva han skal snakke om. Han åpner seg helt opp; psyker seg opp til å være helt åpen for hva som helst som kan skje. Men det er kjempeskummelt, og han har ikke gjort det i dag. Likevel, han balanserer mye på den tynne linen det er å ikke være helt forberedt, og av og til faller en kommentar gjennom.

Hadde ikke Åsleik stått på scenen kunne han forklart at det er der forskjellen mellom de rutinerte og nybegynnerne ligger.

”En nybegynner på scenen vil få panikk, og så tenker han ’uffda. Jeg er ikke morsom. Det var verre. Det poenget der trodde jeg skulle være dødsmorsomt, for det ler jeg av.’ Så får han panikk og tenker på alle de andre poengene han har forover som de heller ikke kommer til å le av.”

Det er viktig for en komiker, når han står helt alene på scenen uten annen redning enn seg selv, at han tåler å drite seg ut og kan innrømme det for publikum. Det publikum en utrolig lettelse, for de får litt angst på komikerens vegne når de ikke ler: ’Oi! Det var ikke morsomt. Hva gjør han nå?’ Når de ser at komikeren ikke lar seg affisere, puster publikum lettet ut. ”’Oooh! Heldigvis!’,” hermer Åsleik.

”For de vil jo gjerne le, og de er redde for at noe skal gå gæærnt med deg.”

Med usvikelig tro på publikum fortsetter Åsleik showet sitt. Han synger sanger og forteller historier, om bryllup og fly og en Opel Ascona, for stand-up er historiefortelling. Helt til slutt får han med seg ”verdens beste gitarist”, Jonas, på scenen for å spille gitar og, i et inspirert øyeblikk, for å kore.

Til stormende applaus går de av scenen.