Men selv om det svinger, selv om han er øyeblikkets helt, så er det lite glamour og groupies i dette yrket. En og annen tafatt autografjeger, kanskje, og en brisen forsikringsselger i ny og ne som muligens er like morsom som den som holder mikrofonen, men det er ikke et popstjerneliv komikerne lever. Det virker for så vidt ikke Åsleik spesielt interessert i heller, i utgangspunktet.

”Jeg er en voksen mann som er gift og har barn,” sier han. ”Hadde jeg vært nitten år og singel så hadde det sikkert vært fantastisk å reise rundt i landet, men rocketilværelsen er ikke-eksisterende.”

Når han får tygget litt på tanken og blir sporet inn på temaet, er han likevel ikke negativ til idéen om at publikum kunne gi ham litt mer anerkjennelse.

”Truser på scenen savner jeg littegrann,” innrømmer han. ”Det synes jeg det kunne vært mer av – både herre- og dametruser. Jeg har aldri opplevd det, men det kunne jeg godt tenke meg. Det er en symbolsk handling som jeg ville satt stor pris på.”

Men kvelden er over, og det var ingen truser på scenen. Klokken er blitt halv to, natt til søndag, og Åsleik lengter hjem. Når showet er over så er dagen over – det er som sagt ingen rocketilværelse. Han rusler avgårde for å finne en taxi.

Stand-up er kanskje ikke noe å le av. Det er et yrke som alle andre. Publikum ler kanskje litt mindre av en forsikringsselger enn av en komiker, men de har begge vanskelige kunder, hyggelige kolleger og av og til følelsen av ikke å bli tilstrekkelig anerkjent.