Det er en mørk ironi i at et skip kalt Prestige skulle gi Galicia så hard medfart, for hvis det er en ting du ikke kommer til å se mye av i den spanske regionen, så er det nettopp prestisje, eller alt det innebærer av pretensjoner og påtatthet.

”De kaller Vigo en by,” hvisker en museumsguide om Galicias kommersielle hovedstad. ”Men det er det jo ikke. Vigo er en utpreget landsby. Folk her smiler til og snakker med fremmede. De snakker til og med gallego – galisisk – med hverandre som om de var bønder, og ikke castillansk, slik man gjør i andre spanske byer. Innbyggerne i Vigo oppfører seg provinsielt og da spiller det ingen rolle hvor mange som bor her.”

En eim av ekthet

Guiden har helt rett, men de fleste besøkende vil nok likevel stusse over forakten i stemmen hennes. Det er vanligvis positivt at folk smiler og snakker med besøkende. Det er vanligvis sjarmerende når folk snakker det lokale språket, spesielt når det er så fullt av skarpe x’er og godt humør som gallego.

Det guiden prøver å si, med utpreget britisk aksent, er at fiskeindustri, landbruk og en stor Citroën-fabrikk har gitt hele området et preg av blå snipper og stolthet uten hemmeligheter.

I Vigo er veiene brolagt med fisk. Fiskeriindustrien har betalt for infrastrukturen, for bygningene og for innbyggernes inntekt. Langs kyststripen ligger fiskeforedlingsbedriftene tettere enn strandhotellene på Costa del Sol, og hele havneområdet stinker fisk.

Galicia, Fisk, I Vigo er veiene brolagt med fisk. Fiskeriindustrien har betalt for infrastrukturen, for bygningene og for innbyggernes inntekt. - Foto: Truls Nordberg
I Vigo er veiene brolagt med fisk. Fiskeriindustrien har betalt for infrastrukturen, for bygningene og for innbyggernes inntekt. Foto: Truls Nordberg

Tidlig om morgenen yrer halvparten av byen med gamle og unge fiskehandlere som bærer tomme fiskekasser til, og triller tunge lass fra, fiskemarkedet på kaia. Det industrielle, grå og rustrøde, men likevel sjarmerende Vigo er for så vidt en utypisk del av Galicia på mange måter. Provinsen er tross alt en del av ”det grønne Spania.”

Men om farger og lukter forandrer seg med landskapet, så endrer det ikke konklusjonen: Galicia er ikke stedet for kultursnobber med god luktesans.

Santiago de Compostella, provinsens politiske og religiøse hovedstad, er slik sett ikke den rake motsetningen til Vigo byen kan virke som. De gamle, brolagte gatene som tvinger seg frem mellom koselige restauranter, romantiske svalganger og små butikker er blitt tråkket opp i hundrevis av år av svette pilegrimer fra all verdens kristne avkroker. Pilegrimenes mål, det første stedet de besøker etter å ha vandret tre dager eller mer gjennom nordspansk klima, er den overdådige katedralen byen deler sitt navn med.

Den som går inn i helligdommen med minner fra tidligere besøkte katedraler – svale, sakrale, med svak eim av stearin og mugg – kan vente seg en overraskelse. Det sørger tusener av uvaskede ryggsekkturister for. At katedralen i Santiago er i besittelse av verdens største røkelseskar er ingen tilfeldighet. Lukten av svette og fisk er i seg selv ikke spesielt tiltrekkende.

Likevel gjenspeiler det et upyntet Spania, en tilværelse der alt er hva det utgir seg for å være, og det er forfriskende. Maten er et godt eksempel. Den mest typiske tapas-varianten for regionen er blekksprut som så vidt er dyppet i kokende vann før den serveres med salt på en trefjøl. Veldig enkelt og veldig godt.

Galicia, Santiago de Compostella Foto: Truls Nordberg
At katedralen i Santiago er i besittelse av verdens største røkelseskar er ingen tilfeldighet. Lukten av svette og fisk er i seg selv ikke spesielt tiltrekkende.Foto: Truls Nordberg