Det uparfymerte Spania

”De kaller Vigo en by,” hvisker en museumsguide om Galicias kommersielle hovedstad. ”Men det er det jo ikke. Vigo er en utpreget landsby. Folk her smiler til og snakker med fremmede. De snakker til og med gallego – galisisk – med hverandre som om de var bønder, og ikke castillansk, slik man gjør i andre spanske byer. Innbyggerne i Vigo oppfører seg provinsielt og da spiller det ingen rolle hvor mange som bor her.”

En eim av ekthet

Guiden har helt rett, men de fleste besøkende vil nok likevel stusse over forakten i stemmen hennes. Det er vanligvis positivt at folk smiler og snakker med besøkende. Det er vanligvis sjarmerende når folk snakker det lokale språket, spesielt når det er så fullt av skarpe x’er og godt humør som gallego.

Det guiden prøver å si, med utpreget britisk aksent, er at fiskeindustri, landbruk og en stor Citroën-fabrikk har gitt hele området et preg av blå snipper og stolthet uten hemmeligheter.

I Vigo er veiene brolagt med fisk. Fiskeriindustrien har betalt for infrastrukturen, for bygningene og for innbyggernes inntekt. Langs kyststripen ligger fiskeforedlingsbedriftene tettere enn strandhotellene på Costa del Sol, og hele havneområdet stinker fisk.

Tidlig om morgenen yrer halvparten av byen med gamle og unge fiskehandlere som bærer tomme fiskekasser til, og triller tunge lass fra, fiskemarkedet på kaia. Det industrielle, grå og rustrøde, men likevel sjarmerende Vigo er for så vidt en utypisk del av Galicia på mange måter. Provinsen er tross alt en del av ”det grønne Spania.”

Men om farger og lukter forandrer seg med landskapet, så endrer det ikke konklusjonen: Galicia er ikke stedet for kultursnobber med god luktesans.

Santiago de Compostella, provinsens politiske og religiøse hovedstad, er slik sett ikke den rake motsetningen til Vigo byen kan virke som. De gamle, brolagte gatene som tvinger seg frem mellom koselige restauranter, romantiske svalganger og små butikker er blitt tråkket opp i hundrevis av år av svette pilegrimer fra all verdens kristne avkroker. Pilegrimenes mål, det første stedet de besøker etter å ha vandret tre dager eller mer gjennom nordspansk klima, er den overdådige katedralen byen deler sitt navn med.

Den som går inn i helligdommen med minner fra tidligere besøkte katedraler – svale, sakrale, med svak eim av stearin og mugg – kan vente seg en overraskelse. Det sørger tusener av uvaskede ryggsekkturister for. At katedralen i Santiago er i besittelse av verdens største røkelseskar er ingen tilfeldighet. Lukten av svette og fisk er i seg selv ikke spesielt tiltrekkende.

Likevel gjenspeiler det et upyntet Spania, en tilværelse der alt er hva det utgir seg for å være, og det er forfriskende. Maten er et godt eksempel. Den mest typiske tapas-varianten for regionen er blekksprut som så vidt er dyppet i kokende vann før den serveres med salt på en trefjøl. Veldig enkelt og veldig godt.

Turismo rural

Slik er Galicia. Enkelt og greit. Selv severdighetene er enkle: gamle borger som er blitt museer, gamle herskapshus som er blitt museer, gamle kirker som er forlatt eller er blitt museer, og gamle museer som sliter med besøkstallene.

Med hederlig unntak av en overdådig katedral, så er Galicia full av severdigheter man ser når man er her, og ikke severdigheter man er her for å se. Man kommer nemlig til Galicia for å slappe av med det enkle.

Spanjolene selv har lenge forstått hva landsdelen handler om, og har skapt behovet for galisiske bed&breakfast. Rundt på landsbygda finnes små gårder og hus hvor eierne åpner dørene for urbane folk som bare vil slippe unna en liten stund.

Noen av disse husene har bare to-tre gjesterom, mens andre nesten er industrielt koselige med 12-14 rom, med eller uten eget bad. Disse rommene bruker turistene som baser for turer i skogen, utflukter til små landsbyer og deres markeder, eller picnicer på en av strendene som fremdeles ikke er ødelagt.

I det siste har noen få tyskere og franskmenn også sett sjarmen av å feriere på et sted der vertskapet gjerne inviterer dem til å dele en flaske vin, eller til å være med å lage et måltid. Det er imidlertid ikke høylydte mennesker som først og fremt tiltrekkes av denne typen ferie, og det er ikke flere av dem enn at stemningen i området forblir hjemmekoselig og rolig.

Mytisk stemning

Følelsen av Galicia kan like lite forstyrres av et par lavmælte utlendinger, som den kan druknes i råolje.

Ikke misforstå; Prestige var en økologisk og økonomisk katastrofe som har merket denne grønne fliken av Spania langt inn i fremtiden. Det skal imidlertid mer til enn en skipslast med olje til for å fjerne stemningen som hviler over regionen. Den ligger tykk som tåken i dalene her, og er å finne i de keltiske ruinene som kroner bakketoppene i området og i de ensomme korsene og kirkene som er blitt reist på disse ”hedenske” plassene.

Kanskje stemmer det, som lokalbefolkningen sverger på, at den galisiske stemningen er nedarvet fra de gamle kelterne som pleide å bo her for tusenvis av år siden, i tiden før og under romersk herredømme. Det virker imidlertid litt usannsynlig at kelternes innflytelse skulle være så sterk at områdets til tider eventyraktige stemning skulle være deres skyld.

Da er det lettere å tro at alle de tomme kirkene har noe med saken å gjøre. Det er faktisk et stort problem i Galicia at det er ikke er nok prester til kirkene – for det er kirker overalt. Men selv ikke kirkene virker viktige nok til å kunne forklare det mystiske Galicia. Kanskje er det underlige skygger i skumringstimene i skogen, og slørete konturer i det disige, noen ganger regnfulle, klimaet som gjør at landsdelen virker litt romantisk.

Det kan ikke være skogene heller, for stemningen er også å finne blant de gamle enkene som åpner østers i en liten gate i Vigos havnekvarter, blant fiskehandlerne på markedet og blant de splitter nye Citroën’ene som står på kaia og venter på neste båt.

Stemningen ligger i lukten av regn som nettopp har sluttet å falle, av fuktig skog, av traktordiesel, av blomstrende trær, av fiskeslo, av nydelige matretter, av svette og, ikke minst, i blandingen av alle luktene.

Men aller mest ligger stemningen av Galicia i lokalbefolkningens stolthet over selv den mest sviende av disse luktene. Uansett hvor vakkert eller slitent eller mystisk eller uparfymert Galicia er, så er det først og fremst galisieres hjem og arbeidsplass du besøker. Her jobber de hardt, bor godt og er stolte av det.

Les mer:

• Det gode liv i Galicia