Men hva er stand-up?

Applaus og latter trenger så vidt opp trappene fra scenen og inn gjennom den åpne døren til garderoben. Noen har tydeligvis funnet tonen med publikum. Om en times tid skal Jonas Rønning på scenen og få folk til å le, men akkurat nå sitter han backstage og slapper av. Han er helt cool, han har ingen nerver.

Jonas elsker å stå på scenen, og han er mer nervøs når han skal ringe og klage på en regning enn når tusenvis av mennesker venter på at han skal være morsom. Han er nok litt annerledes enn mange andre komikere i og med at han er så rolig før et show. Han er nesten litt for avslappet.

“Det har av og til nesten plaga meg,” sier han. “Jeg har av og til fått det i trynet igjen at jeg burde ha gira meg selv litt mer opp; av og til har jeg vært for cool, på en måte.”

Sammen med Dagfinn Lyngbø, Atle Antonsen og Åsleik Engmark skal Jonas underholde publikum i to strake timer på Smuget i Oslo. Det er stand-up-festival, og programmet er litt hektisk. Jonas og Åsleik har nettopp ankommet fra en annen scene, og her på Smuget er Thomas Giertsen i ferd med å avrunde kveldens første show.

Det synes likevel ikke på Jonas eller Åsleik at de er halvveis gjennom de tre mest hektiske dagene i en populær stand-up-komikers år. Det kunne ha vært et hvilket som helst show de gjorde seg klare for.

Festivalen sier mye om hvordan det går med stand-up i Norge. Stand-up-miljøet er forholdsvis nytt i Norge, men arrangementet har vokst med rekordfart siden det første året. Komikerne som er på Smuget i kveld er blant de mest rutinerte i landet, og har vært med siden den spede og sene begynnelsen.

Stand-up begynte i England på 30-tallet med at arbeidere som ville lufte sine frustrasjoner reiste seg på såpekasser og fleipet om problemene sine. I 60-tallets USA ble stand-up gjenopplivet, av blant andre Lenny Bruce, som presterte å bli arrestert for obskønitet på scenen med regelmessige mellomrom.

Selv om norske komikere som for eksempel Leif Juster kom nærme stand-up i revyinnslag og sketsjer, så var det sjelden ren stand-up. Hvis Leif Juster fikk til en dialog med publikum, så kan man kanskje si at det var mot normalt.

Først tidlig på 90-tallet begynte det å balle på seg her i landet, og det tok ikke av før Christian Kvart i Oslo begynte med regelmessige show sommeren ’94. De fleste komikerne har naturlig nok hentet inspirasjonen sin fra USA og England, men noen har også hentet litt fra andre steder.

“Jeg har jo også vært fascinert av teatermonologen,” forklarer Åsleik, med henvisning til sin fortid på Det Norske Teater.

“Enten det er absurde tekster av Becket, eller det er Dario Fo, som skriver fantastisk morsomme monologer som går inn i den gamle fortellertradisjonen som ligger i både stand-up, og forut for stand-up – i gjøglertradisjonen. Både teatermonologen og middelaldergjøgleren er det veldig mange andre som også er inspirert av, bare at de vet det ikke.”

Godtfolk, kom samle dere rundt meg og lytt. Gjøgleren er her. Jeg er gjøgleren. Jeg spretter og spinner og får dere til å le, og gjør narr av dem som har makten og viser dere hvor oppblåste og innbilske de er, storkarene som starter kriger der vi blir slaktet. Jeg viser dere hvem de er, og trekker ut korken og… pfff… så går luften ut av dem.

– Dario Fo, fra Gjøglerens Fødsel, 1969

Når kveldens første show er slutt kommer Thomas og en gruppe utenlandske komikere inn i garderoben. Mens fotfolket rigger og rydder nede, og gjør salen klar til et nytt show, sitter komikerne i garderoben og snakker business. Om hvem som har latt seg inspirere av andre; om hvem som har vært spesielt morsomme i det siste; og om en svenske som har kommet på samme idé som Jonas: megafon.

Det er en tynn grense mellom å bli inspirert av noen og å plagiere dem. På den ene siden er veldig mange av utøverne hvite menn mellom 20 og 35 år som tilhører middelklassen i Oslo-området og får med seg de samme nyhetene. De deler ganske mange av de samme referanserammene, og får inspirasjonen sin fra de samme stedene. Miljøet er dessuten såpass tett at folk hjelper hverandre å skrive tekster, støtter hverandre hele tiden, og går og ser hverandre når de har tid.

Ofte, når man jobber med nytt stoff, dukker også emner og vitser opp fra underbevisstheten, uten at man nødvendigvis husker at det kom fra showet man så helgen før. Alle har en eller annen gang gått i den fella, eller er redde for å gjøre det, og de er derfor forsiktige med å klandre andre. På den annen side, selv om det ikke kommer helt klart frem hvordan svensken bruker megafonen sin, så har Åsleik et poeng. Han påpeker at det ikke er spesielt uvanlig å bruke, for eksempel, en gitar på scenen, men en megafon…?

Slike ting snakker veteranene om i garderoben. På pinnestoler rundt et uryddig møtebord sitter de og forteller hverandre skrøner og historier som senere kanskje dukker opp som en replikk fra scenen – uten at komikeren nødvendigvis husker hvor replikken kommer fra. Stand-up handler om å fortelle skrøner og historier, og om å fortelle dem på morsomst mulig måte.

Lyset går av i salen, publikum slutter å summe, musikken kommer på og en stemme på PA-anlegget introduserer kveldens konferansier: ”Mine damer og herrer, ta godt imot… Dagfinn Lyngbø!”

Dagfinn slentrer på scenen og understreker, i fistel og et forrykende tempo, at nå er det hyggelig, og at det er så hyggelig at alle har kommet, og at nå kommer alle til å ha det veldig hyggelig. Også gjentar han det, for unødvendige gjentagelser får ofte folk til å smile. Han hilser på noen mennesker på første rad, og slår vitser om håret og kjærestene deres – stand-up er dialog.

”Men, det må jo gjøres med kjærlighet og varme,” som Jonas sier.

Man er ikke ute etter å angripe publikum, bare etter å få en dialog gående. Man må bli enige med publikum om at nå skal alle gå sammen om å gjøre det hyggelig. Publikum har kommet til showet med forventningen om at de skal ha det gøy. De er innstilt på å le, og bør også kunne le litt av seg selv.

Dagfinns kommentarer om kjæresten til han med håret er jo tross alt litt morsomme. Og hvis han skulle gå for langt?

”Da er det plutselig ikke humor lenger,” sier Åsleik. For stand-up skal være humor. ”Så lenge det gjøres med kjærlighet og avstand og et ønske om at det skal være gøy, så blir det gøy. Da blir det ikke så ve-e-eldig farlig. Men hvis man går over streken, så er det selvjustis blant publikum: ’Dette var jo ikke noe gøy! Dama blir jo lei seg. Hun begynner jo nesten å grine.’ Det begrenser seg ofte selv.”

Det er likevel ikke alltid like lett å lese publikum. En publikummer Åsleik husker for støkken hun ga ham er et godt eksempel. Hun var stor i kjeften gjennom et helt show, og la selv listen for dialogen mellom Åsleik og seg selv. Plutselig brøt hun sammen og begynte å gråte.

Åsleik vet ikke nøyaktig hva som skjedde, men regner med at alkohol kombinert med noen skjulte problemer hadde mye med det å gjøre. Men det viktigste var at hun glemte at det tross alt bare er en lek.

Stand-up er en lek, der både utøveren og publikum må være med for at det skal bli gøy. Man burde ikke dra på stand-up hvis man er deprimert og ikke er i humør til å leke.

Dagfinn har introdusert Atle og latt ham innta scenen. Dario Fos sprettende, spinnende gjøgler ville snudd seg i livmoren hvis den hadde sett og hørt hva som foregikk. Atle driter i å gjøre narr av dem som har makten og i å vise noen hvor oppblåste og innbilske noen er.

Han står på scenen og leser høyt fra en bok; en doktoravhandling fra 70-tallet som inneholder stygge ord i spennende kombinasjoner. Atle underholder og får folk til å le, og han viser ingen ambisjoner om å være samfunnskritisk.

”Stand-up er ikke synonymt med samfunnskritikk,” påpeker Åsleik, en tilsynelatende åpenbar konklusjon som faktisk ikke er overflødig. ”Stand-up er humor, også får man se om noen fyller det med samfunnskritikk. Det er en annen sak.”

Stand-up er teater, og teater er bare en form man må fylle med et innhold. Det er tross alt mange som kommenterer det som foregår i samfunnet uten nødvendigvis å bedrive ”samfunnskritikk” – et ord som for Åsleik høres ut som en anakronisme, en 70-tallsform for politisk systemkritikk.

Hva slags innhold man skal legge i et show er det opptil hver enkelt komiker å bestemme, og så er det opp til tilskuerne å velge hvem og hva de vil betale for å se.

”Du kan si at du liker samfunnskritikk, eller ikke liker samfunnskritikk; at du synes det er kjedelig å se på komikere som ikke er samfunnskritiske. Dét kan du si, men det er et subjektivt syn. Og man kan ikke prakke sitt subjektive syn på resten av verden.”

Mange ville nok, rent subjektivt, ha trukket på smilebåndet om de hadde lest doktoravhandlingen selv, men når Atle leser fra den hyler publikum av latter. Det er Atles stil; hans individuelle måte å gjøre stand-up på.

“Jeg har hørt Atle si ’pom-es frit-es’ på en sånn måte at man bare knekker av latter.” Åsleik ser bort på Jonas. “Det kunne aldri vi ha gjort.”

Men det betyr ikke at ikke Jonas er morsom, også. Etter et lite intermezzo der publikum får stifte enda nærmere bekjentskap med Dagfinn, skal han få bevise det.

Ved sceneinngangen følger andre komikere nøye med på hva som skjer. Det er kanskje noen som vaker rundt bakerst i salen, også. De leter etter inspirasjon, lærdom, underholdning eller motet de trenger til selv å gå opp på scenen. De som henger ved sceneinngangen i kveld virker ikke spesielt nervøse, men det er hovedsakelig på grunn av hvem de er.

Et utvalg andre komikere ville hurtig og ustoppelig ha skrittet opp rommet på kryss og tvers, ville ha kastet vann i ansiktet eller klamret seg til en flaske øl. Rundt dem ville managere, ansatte og andre støttespillere gjort hva de kunne for å bedre situasjonen.

Noen ville hentet en drink, noen ville sagt beroligende ting og noen ville dasket dem i ansiktet for at ikke sceneskrekken skulle slå over i panikk.

”Noen” heter i denne sammenhengen Elina Krantz og er norsk stand-ups gudmor. Som sjef for booking- og managerbyrået Stand-Up Norge, og eieren av en latter som i seg selv er grunn god nok til å bli stand-up-komiker, er hun en av årsakene til at stand-up er en suksess i Norge.

Det er hun som sørger for at de erfarne komikerne kan leve av det de gjør, at nye håpefulle ansikt får sjansen til å prøve seg og at det er et marked for stand-up-festivaler og landsdekkende turneer i et såpass lite land.

Da festivalen ble arrangert for første gang i 2000 kom 3500 mennesker for å se og le; i 2004 er antallet mer enn doblet. Denne helgen skal mer enn 80 komikere underholde 8000 betalende gjester, og hadde ikke salene vært fulle og billettene utsolgt, ville antallet besøkende vært høyere. Det har Elina mye av æren for.

Komikerne, managerne og de ansatte i døråpningen flytter seg så Jonas kan komme inn og opp på scenen. Så snart han har gått opp til mikrofonen og begynt å snakke, ropes det fra bakerst i salen.

”Fløtt deg lenger til venstre!”

Det er en forholdsvis fornuftig forespørsel, for en noe ustrategisk plassert søyle blokkerer utsikten, men den utløser et ras av kommandoer og kommentarer fra medpublikummere. Høyre! Venstre! Stå der! Ikke der!

Rolig går Jonas opp blant publikum og gjemmer seg rett bak søylen. Det eneste som titter frem er den velkjente megafonen.

"Jeg gjør resten av showet herfra, jeg,” roper han, og får en latter.

Kommentarer fra publikum er moro, men de i publikum som forsøkte å være morsomme holder snart kjeft.

”Gjør du sånn på teater også, eller? På Peer Gynt?”

Jonas gjør til stemmen sin: ”’Hei dø, Peer!’ eller ’Du! Du derre Wenche Foss-dama! Fløtt deg litt til venstre ’a!’”

Stand-up handler om kommentarer fra folk som tror de er vittige, fra folk som faktisk har noe å si eller har noe å spørre om. Det er det som er dialog.

”De er jo i rommet,” påpeker Åsleik. ”Hvorfor skal de ikke kommentere?” Det er en del av leken. Likevel er det forskjell på kommentarer. Innspill, spørsmål og vittigheter er kjempebra så lenge det er blitt enighet mellom scenen og salen at det er helt greit. Da er det sånn det skal være.

”Men i det øyeblikket noen sitter i salen og forsøker å lage helvete,” fortsetter han, ”og går inn for at du skal bli vippet av pinnen så mye at du må gå, det har jeg ikke noe særlig sansen for.”

Det er et poeng å oppnå direkte kontakt med publikum, men det er også viktig at det er en form for gjensidig respekt mellom alle i rommet, uansett om de sitter i salen, henger i baren, eller står på scenen.

Det skal også sies at det ikke alltid er den fulle publikummerens egen feil at han oppfører seg dårlig. Ofte har arrangørene misforstått hva stand-up egentlig er.

”En uting er at veldig mange stand-up-scener rundt i landet tror at stand-up er nattklubb, eller at stand-up kan brukes i stedet for discotekmusikk, eller at stand-up kan brukes i stedet for rockeband.”

Åsleik rister på hodet.

”Og det er det ikke. Stand-up er teater. Du kan ikke starte halv ett på en lørdag kveld i en bygd i Norge, sånn du kan gjøre med et rockeband. Folk er ikke i stand til å lytte og de er ikke interessert i å lytte. Du må ha en interesse for å forstå hva vedkommende sier på scenen og være med på eventyret for å ha glede av det. Men jeg kan ikke både overdøve fylla og rope grove ord høyest. Det nytter ikke.”

Jonas går tilbake til scenen, og betrygger publikum om at han nok skal flytte seg litt frem og tilbake i løpet av showet, så alle skal få sett. Dessuten, mener han, så er han da bred nok til å bli sett på begge sider av stolpen.

På nettet kan spesielt interesserte lesere finne ”The Complete Guide to Hack Stand-Up Comedy” som tar leseren gjennom en rekke vitser, emner og billige redninger som er blitt brukt så ofte at de ikke egentlig er morsomme lenger – vitser som bare får høflighetslatter.

Det skal sies at guiden er skrevet for markedet i USA, der det er 100 ganger så mange komikere som har holdt på et halvt århundre lenger. Det amerikanske publikum har måttet sitte gjennom mange flere vitser om forskjellen på kvinner og menn, om Clinton og Lewinsky og om stereotyper enn noe annet folkeslag noen gang står i fare for å høre.

Selv den mest uerfarne, norske standup-tilskuer vil likevel kjenne igjen utgammel moro i den lille teksten. Guiden er deprimerende lesning for nybegynnere som drømmer om eget tv-show à la Seinfeld, men de kan alltids lære av å studere Jonas i stedet. Men det er best å nøye seg med å studere; spør de ham, kommer han til å svare at det bare handler om å få folk til å le.

Med megafonen sin i hende og iført en skjorte som kollega Øivind Loven mistenker for å være et omsydd dusjforheng, tripper Jonas rundt på scenen så alle får sett ham.

Stand-up er individuelt, og må gjenoppfinnes av hver artist som vil ha suksess. Det har Jonas gjort. Publikum ler av vitser som er Jonas egne, som handler om Jonas selv og om hva Jonas tenker. Han forteller, filosoferer, improviserer og imiterer. Han fleiper litt med han med håret, og litt med kjæresten hans. I et stille øyeblikk, godt ut i showet, bryter noen ut i latter bak i salen.

”Hun skjønte den første megafonvitsen nå, ikke sant,” påpeker Jonas med kjærlighet og varme, og resten av publikum ler med. Når Dagfinn introduserer Åsleik noen minutter senere, må noen tilskuere skjære grimaser og tøye ut smilehullene.

Men ansiktsmusklene får ikke mye ro. Åsleik er i gang med dialog. Han snakker litt med stakkaren med håret – sånn går det når man setter seg på første rad – men han beveger seg også bakover i publikum. Han improviserer sanger rundt folks navn, han samtaler med salen.

Åsleik elsker å improvisere. Noen ganger går han ut på scenen uten å ha noen plan om hva han skal snakke om. Han åpner seg helt opp; psyker seg opp til å være helt åpen for hva som helst som kan skje. Men det er kjempeskummelt, og han har ikke gjort det i dag. Likevel, han balanserer mye på den tynne linen det er å ikke være helt forberedt, og av og til faller en kommentar gjennom.

Hadde ikke Åsleik stått på scenen kunne han forklart at det er der forskjellen mellom de rutinerte og nybegynnerne ligger.

”En nybegynner på scenen vil få panikk, og så tenker han ’uffda. Jeg er ikke morsom. Det var verre. Det poenget der trodde jeg skulle være dødsmorsomt, for det ler jeg av.’ Så får han panikk og tenker på alle de andre poengene han har forover som de heller ikke kommer til å le av.”

Det er viktig for en komiker, når han står helt alene på scenen uten annen redning enn seg selv, at han tåler å drite seg ut og kan innrømme det for publikum. Det publikum en utrolig lettelse, for de får litt angst på komikerens vegne når de ikke ler: ’Oi! Det var ikke morsomt. Hva gjør han nå?’ Når de ser at komikeren ikke lar seg affisere, puster publikum lettet ut. ”’Oooh! Heldigvis!’,” hermer Åsleik.

”For de vil jo gjerne le, og de er redde for at noe skal gå gæærnt med deg.”

Med usvikelig tro på publikum fortsetter Åsleik showet sitt. Han synger sanger og forteller historier, om bryllup og fly og en Opel Ascona, for stand-up er historiefortelling. Helt til slutt får han med seg ”verdens beste gitarist”, Jonas, på scenen for å spille gitar og, i et inspirert øyeblikk, for å kore.

Til stormende applaus går de av scenen.

Men selv om det svinger, selv om han er øyeblikkets helt, så er det lite glamour og groupies i dette yrket. En og annen tafatt autografjeger, kanskje, og en brisen forsikringsselger i ny og ne som muligens er like morsom som den som holder mikrofonen, men det er ikke et popstjerneliv komikerne lever. Det virker for så vidt ikke Åsleik spesielt interessert i heller, i utgangspunktet.

”Jeg er en voksen mann som er gift og har barn,” sier han. ”Hadde jeg vært nitten år og singel så hadde det sikkert vært fantastisk å reise rundt i landet, men rocketilværelsen er ikke-eksisterende.”

Når han får tygget litt på tanken og blir sporet inn på temaet, er han likevel ikke negativ til idéen om at publikum kunne gi ham litt mer anerkjennelse.

”Truser på scenen savner jeg littegrann,” innrømmer han. ”Det synes jeg det kunne vært mer av – både herre- og dametruser. Jeg har aldri opplevd det, men det kunne jeg godt tenke meg. Det er en symbolsk handling som jeg ville satt stor pris på.”

Men kvelden er over, og det var ingen truser på scenen. Klokken er blitt halv to, natt til søndag, og Åsleik lengter hjem. Når showet er over så er dagen over – det er som sagt ingen rocketilværelse. Han rusler avgårde for å finne en taxi.

Stand-up er kanskje ikke noe å le av. Det er et yrke som alle andre. Publikum ler kanskje litt mindre av en forsikringsselger enn av en komiker, men de har begge vanskelige kunder, hyggelige kolleger og av og til følelsen av ikke å bli tilstrekkelig anerkjent.